Thursday, February 26, 2009

Roadtrip med Christine

-Kven har ikkje lyst å bli henta av denne jenta her? Eg kan ikkje sei anna enn at eg gler meg til sumaren og håper på jevnlige besøk! :)


















Fine dagar som ikkje vert nytta til heseblesande sykkelturar kan altså gjerne nyttast til køyreturar. Ingenting er som å møta den amerikanske motorvegen i ein taklaus bil, medan håret flagrer og ein gauler med på teksten til Alanis Morisette, Skunk Anansie og Sinead O´connor! Me tok turen til Boulder, mest sannsynlig den mest kjente studentbyen i Colorado full av fleecevestar og syklistar. Dei har tilogmed ei eiga gågate, så det var ein koselig ettermiddag med butikktitting, root beer drikking (det smaker tyggis!) og luncheting. Nam. Og utrulig koselig å vera med Christine etter gamalt!

Boulder var faktisk så sjarmerande at når eg vart spurt om eg ville vera med tilbake torsdagskveld hadde eg ikkje sjans til å sei nei. Eg råna til Boulder med 7 latinoar og storkoste meg. Det var fyrste gangen eg var ute for å dansa i USA, så det var desto gøyare og absolutt verdt dei lettare kamuflerte gjespa mine på fredagen!

Sunday, February 15, 2009

Sykkeltur på ein søndag!

(Nb: Sterke tær-scener.)


Så kva gjer ein når ein etter ei uvanlig tett og snufsande veka endelig kan trekka pusten gjennom nasa og bestemma sjølv kortid ein har lyst å dra fram lommeduken?

Ein legg sjølvsagt ut på sykkeltur! Og for å sjekka i kor god stand lungene var etter den deprimerande stillesitjande (og liggjande) veka, fann eg ut at eg ville sykla opp til buffalo bill si grav omlag 400 m over Golden. Så etter nærare 1,5 timar sykling, kun forbikjørt av diverse SUVár og menn i kondomdrakt (eg sykla berre forbi ein bil, sjå bilde) var eg på toppen! Det vil sei, eg fann jo aldri den ordentlige toppen. Men utsikta var fin, med både Denver og Rocky mountains innan synsvidde:

Og sjølv om eg hadde med meg både fleecejakke, regnjakke, vottar, sjerf og hua klarte eg å bli fryktelig, fryktelig kald då eg sykla ned dei 400 meterane mine. Med hjelm og kvinande bremser noterte eg at eg nærast ikkje hadde kjensle verken i tær eller fingrar. Dette vart stadfesta då eg kom heim og tok av skoa, tre av fem tær på begge bein var gulkvite og kjenslelause. Eg er jo ikkje hypokonder for ingenting, så eg vart lettare bekymra og starta det tidkrevande arbeidet med å få liv i tærna mine.

Ei stund frykta eg at eg måtte amputera, og såg for meg kor latterlig det ville vore å mista fleire tær etter ein 3t sykkeltur. Det tok meg nærare ein time før eg letta kunne observera at alle tedna, inkludert høgre litletå hadde fått fargen tilbake. Ein herleg knallraud farge. Det var då eg såg meg i speilet. Munnen var mørkelilla, og ein kunne sjå alle blodårene mine på overarmane, dei danna eit tett mørkelilla edderkoppnett. Eg var overmåte fasinert, og synst det er fantastisk at eg vart kaldare enn eg kan hugsa å ha vore før etter ein liten sykkeltur. Forstå det den som kan!

Kulde

Gata mi ein av dei dagane det var smertefullt å ta ut handa av votten for å ta bilde.
Fasinerande damp frå eit kumlokk i Denver. Eg valde å vera turist ein av dei kaldaste dagane så langt, det var under -15 grader og me endte opp med å gå frå cafè til butikk til cafè til butikk. Men det kan jo vera ein koselig søndagsaktivitet det og! :)

Tuesday, February 03, 2009

Den uoffisielle Coors-turen

(Eller beviset på at politiet i Golden ikkje alltid får med seg alt som skjer.)

Golden er som de sikkert har forstått ein ganske liten og uviktig forstad. Men i eit tilfelle hevder den vesle uviktige forstaden seg i verdssamanheng, -verdas største bryggeri ligg nemlig i Golden!

Så noko av det fyrste eg gjorde som turist i Golden (i lag med Christine) var sjølvsagt å få ei omvising på bryggeriet. Og då har ein to å velga mellom. Den lange omvisinga der ein ser og lærer litt om korleis ein bygger øl og den korte der ein går rett til baren og får tre gratis øl rett frå tappekranen. Me var kulturelle nok til å gå for den lange, men eg må innrømma at eg hadde vanskelig for å tru at dette var verdas største bryggeri, det såg berre ikkje særleg stort ut!

Dette endra seg på søndag då me var ute på sykkeltur. Me bestemte oss for å fylgja elva mot Denver og sjå kvar me enda opp. Me sykla forbi Coors-bryggeriet utan å tenkja noko særleg over det og fortsatte på bilvegen ut av Golden. Eg stussa litt over at det ikkje var nokon andre bilar på den fine vegen, og eg stussa endå litt meir då den fine asfaltvegen var stengd av og me forstatte på ein jordveg. Me passerte mange spanande bygningar, togvogner og etter ei stund passerte me ein stor siloliknande bygning. Det var då me la merke til at det var 2m høge gjerder rundt oss på alle kantar, og at det var både ein stor motorveg og ein eigen sykkelsti på andre sida av gjerdet. Me var framleis inne på Coors sitt område! Me kikka litt nervøst rundt oss, men såg heldigvis ingen galne amerikanarar med hagle og heller ingen politi. Det var heller fredlig og ganske fint med fleire kunstige innsjøar (som mest sannsynlig vert brukt til brygging av øl), massevis av fuglar, kaninar og ekorn. Det byrja derimot å skumra, og jordvegen vår vart til togskinner. Me var litt usikker på kva ein gal amerikanar (med hagla sjølvsagt) kom til å gjera dersom me vart oppdaga milevis inne i Coors-land så me bestemte oss for å prøva å koma oss ut på den lovlige sida.

Det enda godt, eg pingla nesten ut som siste mann over det 2m høge gjerdet men tok meg saman og kom meg over. Tilbakevegen kjentes herleg lovleg og sulten byrja å melda seg. Kvelden vart avslutta på ein lokal pub med salat, potetsuppe, pizza, bringebæriste og super bowl. Sistnevnte var heller oppskrytt og uforståelig for min del, men eg lo då Bruce Springsteen sklei inn i kameraet og var generelt fornøyd med å ha gjort den lange uoffisielle Coors-turen.